Musikalsk introduksjon: Eirik Hegdal/Michael F. Duch/Tor Haugerud

En trio med noen av Trondheims – og Norges - ledende jazz- og impromusikere er satt sammen spesielt for denne anledningen, og vil gi en eksklusiv minikonsert i kinosalen før filmen, som en hyllest til Aylers legendariske trio. Eirik Hegdal (saksofoner) er kunstnerisk leder for Trondheim Jazzorkester. Han leder også sin egen Hegdal Quartet, og han spiller i Zanussi Five, Brat, Alpaca Ensemble m.m. Michael F. Duch (kontrabass) spiller solo, og i ulike konstellasjoner med bl.a. Anita Kaasbøll, Nikos Veliotis, Tore H. Bøe, Hild Sofie Tafjord (Fe-mail) m.fl, og i spacejazzprosjektet Gibrish sammen med Tor Haugerud (trommer, perkusjon). Haugerud spiller bl.a. i Transjoik, Bol, Alpaca Ensemble og Hegdal Quartet.

Film: My Name is Albert Ayler

Albert Ayler var en av jazzens store innovatører, mindre kjent enn John Coltrane og Ornette Coleman, men ikke mindre innflytelsesrik. Ayler ble født i Cleveland i 1936 og begynte sin karriere som saksofonist tidlig i tenårene. Han spilte både i Paris og i Sverige tidlig på 60-tallet (i likhet med Coltrane) og hans første plate ble spilt inn i Sverige i 1962. Året etter flyttet han til New York og dannet en kvarett med Don Cherry, Gary Peacock og Sunny Murray. Med Cherry ute av bildet spilte den gjenværende trioen inn det legendariske albumet Spiritual Unity i 1964. Aylers musikk var så radikal at han aldri fikk et stabilt publikum, tross gode kritikker. Han forble fattig, og han gjorde aldri noen forsøk på å ”forklare” musikken sin med den hensikt å skaffe seg større kommersiell gjennombruddskraft. I november 1970 ble Ayler meldt savnet, og han ble funnet død i Hudson-elva et par uker senere.

Kasper Collins film om Albert Ayler er oppkalt etter debutalbumet som ble spilt inn i regissørens hjemland. Collin brukte sju år på filmen, og han har oppsøkt slektninger og venner av Ayler for å belyse historien om denne fantastiske musikeren. Filmen inneholder også helt nyoppdagede filmopptak av Ayler og hans band. Filmen har gått sin seiersgang på dokumentarfilmfestivaler og jazzfestivaler i Europa og Nord-Amerika, og den er den første svenske dokumentar som har fått regulær kinodistribusjon i England, våren 2007. Sight&Sound kalte filmen ”…something of a triumph… manages to bring its austere subject alive, turning Ayler’s short, turbulent life into a compelling narrative. (…) It also shows that, underneath the brash, proto-punk tone of Ayler’s saxophone, there was a real heart.”

sis

Les mer om filmen på mynameisalbertayler.com.