Mikio Naruse: Sterke kvinner og hverdagsmisære
Av Dick Stegewerns
Selv om Mikio Naruse ofte blir betegnet som en av de fire store regissørene i japansk film og mesterverket fra 1955, A Floating Cloud, nesten alltid er med på lister over tidenes ti beste japanske filmer, er dessverre hans verk alt for lite vist. En noe forsinket oppmerksomhet rundt hans filmer kom i form av retrospektiver på filmfestivalene i Locarno (1983) og San Sebastian (1998), og en serie filmer som turnerte noen av verdens hovedsteder 100 år etter hans fødsel (2005). Dette vil Cinemateket nå rette på ved å vise et stort utvalg av hans sentrale titler på Cinematekene i Oslo, Trondheim og Bergen – og ikke minst vil alle visningene være gratis.
Foto: Senses of Cinema
Naruse ble født i Tokyo i 1905 og vokste opp i fattigdom. Selv om han senere i livet ble svært filminteressert, var motivasjonen for å ta jobb hos filmstudioet Shōchiku som rekvisittassistent i en alder av 15 år, utelukkende hans fars død og behovet for å brødfø familien. Innen to år var han forfremmet til regiassistent, men ikke før i 1929 fikk han muligheten til å regissere sin første film. Stumfilmene han så lagde for Shōchiku ga ham et visst ry, men det faktum at studioet nektet ham å gjøre lydfilm var en stor kilde til frustrasjon. Det problematiske forholdet mellom Naruse og Shōchiku ble vel best beskrevet av direktør for studioet, Kido Shirō, da han utbrøt “Vi trenger ikke en ny Ozu”.
Naruses videre karriere, som fra 1935 stort sett fant sted hos konkurrenten Tōhō, virker nesten som et konstant forsøk på å bevise hvor feil Kido tok. Selv om Naruse også fokuserte på den såkalte shōshimingeki-genren, dvs. glimt fra virkeligheten, ofte fra samfunnets lavere lag, er filmene hans langt mer realistiske. De engleaktige protagonistene som dominerer Ozus filmer er totalt fraværende, og i stedet møter vi sjuskete underklassemennesker på konstant pengejakt. Naruse gir oss heller ikke tydelige start-til-slutt historier, men fortellinger innrammet av hendelser og følelser. Selv om den tidligere nevnte A Floating Cloud generelt blir sett på som høydepunktet innen japansk melodrama, er stilen hans tydelig preget av en aversjon mot å avslutte med et emosjonelt klimaks. Hans instruksjon til sine skuespillere var minimal, “Ikke stikk deg frem” var hans mantra og viktigste krav. Det mange av hans kolleger bemerket, blant disse en ung Akira Kurosawa som i en periode var hans regiassistent, var hans store talent for klipping, noe som ga filmene hans en ekstremt behagelig flyt.
Naruse jobbet i stor grad med fokus på de kvinnelige karakterene, og viste gjennom sine filmer hverdagen og slitet til kvinnene i Japans sterkt mannsdominerte samfunn. Likevel tok han ikke parti med den blinde selvoppofrelsen til heltinnene i Kenji Mizoguchis filmer, det andre av kvinnefilmens ikoner, eller dogmet om den lykkelige resignasjonen som var så vanlig hos hans tidligere arbeidsgiver Shōchiku, kraftsentrumet for kvinnefilmen i Japan. Naruses kvinner er sterke, kalkulerende, strenge, uavhengige og attraktive, da de ofte er klar over at kroppen er deres eneste valuta. Likevel ofrer de seg sjelden, eller avfinner seg ydmykt med sin skjebne – de gjør motstand, selv om det ofte er i stillhet og viktigere, nytteløst.
Slik har Naruse skapt seg et ry som Japans første feministiske regissør. Men vi må ikke glemme kvinnene som gjorde dette mulig. Først og fremst hans muse, skuespillerinnen Hideko Takamine, som ved sin kombinasjon av sjarm, styrke, humor og vulgaritet perfekt oppsummerte “Narusekvinnen”. Deretter den kvinnelige forfatteren Fumiko Hayashi, som med sitt melankolske verdensbilde fant gjenklang hos Naruse. Alle hennes viktigste verk ble filmatisert av ham. Og sist, men ikke minst, de to kvinnelige manusforfatterne Yōko Mizuki og Sumie Tanaka, som skapte ryggraden i mange av hans etterkrigsfilmer, når han selv hadde gitt opp å skrive egne manus.
Dette siste er litt overraskende når man tenker på hvordan Naruse hadde skaffet seg en helt spesiell posisjon hos Tōhō, som ga ham muligheten til å jobbe med egne originalmanus. Men han var nok klar over egne styrker og svakheter, og det blir ofte nevnt hvordan hans etterkrigsfilmer basert på andres manus er mer Naruse-aktige enn hans tidligere filmer. Sammenlignet med de andre tre store – Mizoguchi, Ozu, and Kurosawa – så var han nok i mindre grad motivert til å skape en egen, perfeksjonert stil. “En film er borte to uker etter sin premiere” er ett av hans få, men berømte sitater. Å bli ferdig innen tidsfristen og å overholde budsjettet var like viktige motivasjoner. Tekniske nyvinninger inspirerte ham ikke, selv om hans evne til raskt å mestre nye muligheter som lyd, farger og CinemaScope var imponerende. Han anså farger som en “frustrerende distraksjon” og hans få filmer i farger benytter en slående monokromatisk stil. Sitt ideal, betrodde han til Takamine, var å lage en film “uten kulisser, uten farger, ingenting annet enn en helt hvit bakgrunn til å fremheve handlingen”, men hans alt for tidlige død i 1969 satte en stopper for denne planen.
Selv uten en distinkt filmatisk stil er det en helhet i Naruses filmografi, basert på stemninger, flyt, tematikk og et gjennomgående element – hans sterke og motstandsdyktige kvinneskikkelser. I en tid hvor kvinnelige regissører var helt fraværende i den japanske filmindustrien, representerte Naruse det kvinnelige blikket i japansk film, og ga dem en stemme til å si det som japanske kvinner egentlig ikke skulle si.
Artikkelforfatter Dick Stegewerns forsker på japansk film og kultur ved Universitetet i Oslo. Onsdag 2. november kl 19.30 holder han foredrag om Mikio Naruse på Cinemateket. Gratis inngang!
Filmene som vises:
Wife! Be like a Rose!, Yearning, Older Brother, Younger Sister, Sound of the Mountain, Late Chrysantemums,Floating Clouds, When a Woman Ascends the Stairs, The Whole Family Working
Filmene av Mikio Naruse på Cinemateket presenteres i samarbeid med Japan Foundation og Japans ambassade i Norge.
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.