Filmens kvinnelige pionerer

Helt siden filmens fødsel, har kvinner skrevet, produsert og regissert filmer. Fra dokumentarer til fiksjon, fra kort- til langfilm, har kvinner bidratt til filmhistorien og videreutviklet filmspråket. Deres kunstneriske betydning er udiskutabel, like fullt er mange av dem ikke like godt kjent som sine mannlige kolleger.

Denne bildekrusellen krever javaskript.

Alice Guy-Blaché (1873-1968) måtte tidlig tjene penger for å forsørge seg og familien og fikk på 1890-tallet jobb ved Comptoir général de la photographie. Dette selskapet ble etter hvert solgt til Gustave Eiffel, Joseph Vallot, Alfred Besnier og Léon Gaumont, og firmaet ble omdøpt til Gaumont. Gaumont kom til å bli et av Frankrikes viktigste filmselskap. Alice fikk raskt mer ansvar hos Gaumont og allerede i 1896 regisserte hun sin første film. Den regnes som den første fortellende filmen i filmhistorien: La fée aux choux. Dette gjør henne også til den første kvinnelige filmskaperen. Alice var enormt produktiv og kreativ, og hun eksperimenterte blant annet med narrasjon, ­effekter, fargebruk og bruk av lyd. I løpet av filmskaper-karrieren regisserte og produserte hun hundrevis av filmer og etablerte også sitt eget studio i USA: Solax. Som både manusforfatter og regissør arbeidet hun svært allsidig og innen mange genre; komedie, western, drama, krim og bibelske epos, i tillegg til at hun laget filmer basert på litterære verk og teaterproduksjoner.

Germaine Dulac (1882-1942) regnes som den første feministiske filmskaperen. Hun var også en innflytelsesrik journalist, kritiker og filmteoretiker, som var med på å skape den franske avant garde-bevegelsen. I årene rundt den første verdenskrigen etablerte Dulac sitt eget produksjonsselskap og begynte å skrive og regissere filmer. Dulac kjempet for filmens autonomi og filmskaperens uavhengighet. Hennes kanskje mest kjente filmer er Den smilende Madame Beudet (1923) som vi viser og La coquille et le clergyman (1928). Sistnevnte er et eksempel på det Dulac kalte den integrale filmen, der rytmiske bilder skaper en visuell symfoni.

Musidora (1889-1957) var datter av en sosialistisk teoretiker og komponist og en feminist, og begynte allerede som tenåring å gi ut bøker og spille i revyer og cabareter. Snart fant hun veien til filmen, der hun ble en populær stumfilmstjerne, kjent for rollene som Irma Vep i Louis Feuillades kriminalserie Les vampires (1915–1916) og som Marie Verdier i Judex (1916). I 1919 etablerte Musidora sitt eget produksjonsselskap Société des Films Musidora, og filmen Pour Don Carlos ble selskapets største produksjon. Mange av filmene Musidora regisserte har dessverre gått tapt. Opprinnelig sto hun heller ikke kreditert på mange av produksjonene, men de siste årene av sitt liv jobbet hun for å få dette korrigert. Årsaken til at hun hadde holdt en lav profil var at det hadde større markedsverdi å opprettholde filmstjernestatusen, enn å stå frem som produsent og regissør. Etter filmkarrieren arbeidet Musidora som journalist og i 1946 begynte hun å jobbe ved Cinémathèque Française. I 1950 laget hun filmen La magique image, som var en hyllest til hennes venn Feuillade.

Marie-Louise Iribe (1894-1934) begynte som skuespiller på tidlig 10-tallet og spilte blant annet i to filmer av Louis Feuillade. På 20-tallet grunnla hun sitt eget produksjonsselskap sammen med ektemannen Pierre Renoir, som også var skuespiller. Selskapet laget flere filmer, som Irebe også spilte i. I 1928 regisserte hun sammen med Henri Debain dramaet Hara-Kiri, som hun også spilte hovedrollen i. Få år senere regisserte hun Alvekongen, som du kan se i denne serien, som hun laget både en fransk og en tysk utgave av. Alvekongen utmerker seg ikke minst med sine innovative spesialeffekter og lyddesign.

Nicole Védrès (1911-1965) var en ekte pariser som bemerket seg som forfatter, skribent og spaltist, ofte under aliaser, og som regissør av essayistiske monstasjefilmer. Spesielt Paris 1900 som vi viser her, er et mesterstykke og den vant da også flere prestisjefylte priser. I 1950 laget Védrès hybriden La vie commence demain, der en mann får et glimt av fremtiden gjennom en rekke møter med innflytetelsesrike menn fra egen samtid, som Sartre, Gide, Picasso og Le Corbusier. I kortfilmen Amazone (1952) utforsket Védrès de ulike betydningene av ordet amazone ved hjelp av arkivmateriale.