Cinemateket viser Lynne Ramsays fire langfilmer Rottefangeren (1999), Morvern Callar (2002), Vi må snakke om Kevin (2011) og You Were Never Really Here (2017) på nytt, i kjølvannet av retrospektivet med både kortfilm og spillefilm vist under Minimalen Kortfilmfestival.
«Lynne lager filmer i hodet hele tiden. Hun er en av de sjeldne regissørene som lager den typen filmer som bare ikke ville vært der hvis hun ikke laget dem.» Tilda Swinton om Lynne Ramsay
Den skotske filmskaperen Lynne Ramsay (f. 1969) har skapt seg et solid navn med sin egensindige form for filmfortelling i området poetisk sosialrealisme. Vinterens retrospektiv på Cinemateket og Minimalen Kortfilmfestival spenner over perioden 1995–2019, og presenterer samtlige av Lynne Ramsays kortfilmer og spillefilmer så langt i karrieren.
Med bakgrunn som fotograf søkte hun seg inn på filmfotograflinjen ved National Film and Television School, men oppdaget fort at filmfotografen hadde lite av den interaksjonen med skuespillere i opptakssituasjonen som hun likte så godt med å være fotograf. Hun overtalt skolen til å la henne lage sin egen film, Small Deaths (1995), som like godt vant prisen for beste kortfilm i Cannes.
Den to neste kortfilmene, Kill the Day (1996) og Gasman (1997), hadde også stor suksess i Clermont-Ferrand og Cannes. Barndom og ungdomstid i tildels dysfunksjonelle familier i skotske arbeiderklassemiljø skildres både vakkert og smertefullt, men i motsetning til i den etablerte sosialrealistiske skolen innen britiske naturalisme (jf. Ken Loach, Mike Leigh) er det karakterenes indre liv som står i sentrum. Cinematisk vakre øyeblikk koblet med en tildels fragmentarisk fortellerstil gir større rom for med-diktning og løfter filmopplevelsen til et høyere nivå. Langfilmdebuten Rottefangeren tar med seg mange av disse kvalitetene i en slags impresjonistisk behandling av traumatiske hendelser.
Lynne Ramsay er en kompromissløs filmskaper, hvilket visstnok er noe av årsaken til at de tre neste langfilmene tok nesten 18 år. I veigrøften ligger havarerte prosjekter hvor enten rettighetene til litterære forelegg plutselig har blitt kapret av andre, eller filmindustrien har prøvd å tvinge henne i uønskede retninger. Men de tre langfilmene som faktisk ble produsert står fjellstøtt – Ramsays unike fingeravtrykk er godt synlig selv om det britiske miljøet skiftes ut med en amerikansk middelklasseforstad eller New Yorks underverden. De to kortfilmene som er produsert i denne perioden, Swimmer (2012) og Brigitte (2019), var begge bestillingsverk – men fyller med sin visuelt smakfulle svart/hvit-stil ut bildet av filmskaperen som en formfullendt film-poet for vår tid.
(Tekst fra Minimalen Kortfilmfestivals program.)
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.