av Kjell R. Jenssen, Cinemateket i Oslo
7. februar får Cinemateket Trondheim besøk av den Japanske outsideren Masahiro Kobayashi, som kommer med sin helt nye film Japan’s Tragedy. Filmen har i skrivende stund ennå ikke hatt sin hjemlige premiere og bare så vidt startet på festivalrunden. I februar og mars setter vi opp ytterligere fem av hans filmer og gir dere muligheten til å bli kjent med en av vår tids virkelige utfordrere av sentimentalitetens hegemoni…
Masahiro Kobayashi
“Å være en rebell gjør deg ikke nødvendigvis innovativ. Å være en rebell trenger heller ikke å bety at du er i mot det bestående…” Disse utsagnene fra regissør Masahiro Kobayashi (uttalt til Nicholas Vroman og Ken Shima i 2010) kan vel stå som en grei oppsummering av hans filmfilosofi. Annerledes, men ikke for annerledes. I opposisjon – kritisk til det bestående, uten å være uttalt politisk. På leting etter en ny form, som bare gradvis krystalliseres i en stadig lengre filmografi. Det han egentlig vil er å gripe inn i den japanske folkeskjela og virkelig filleriste den – som en asketisk Terayama. Lite tydet på at den unge bohemen som livnærte seg frem til tidlig i tyveårene som folkemusiker og sanger, sent i livet skulle bli en fornyer av den japanske filmen. Som så mange av sin generasjon var det Frankrike de så til, kultur, språk og ikke minst film. Bølgen… For Kobayashi gikk det så langt at han reiste til Frankrike for å møte sin helt – Truffaut. Nå gikk det ikke helt slik (Truffaut var i Amerika), men et ti måneders opphold der inspirerte til en nærmest feberaktig produksjon av fortellinger. Noe av disse ble premiert i forskjellige manus-konkurranser og en ny karriere som skribent for japansk TV ble etablert. Drømmen var hele tiden å bli filmregissør, men uansett hvor mange og gode manus han leverte kom det aldri noe tilbud. I en alder av 41 var han lei av å vente. Løsningen var å satse alle sine opptjente midler og finansiere det hele selv. Resultatet ble Closing Time – den første Japanske filmen til å vinne hovedprisen ved Yubari International Fantastic Film Festival. Dedikert til Tom Waits er nok dette det nærmeste Kobayashi har kommet en selvbiografisk film. Hvor vi følger den talentfulle manusforfatteren som i sin selvforakt gjør et alvorlig forsøk på å drikke seg i hjel. Allerede her ser vi de første antydninger til hans helt personlige stil, strukturert som en japansk folkesang, med lange, repetative vers brutt opp av refreng som endrer seg ørlite grann for hver gjentagelse. Spenningen drar seg til for hver repetisjon og hver lille nyanseforskjell…
Mange av Kobayashis filmer er satt til det forblåste Hokkaido, med et klima ikke ulikt det vi har her hjemme. Det skrinne og industrialiserte landskapet er for Kobayashi et perfekt bilde på det moderne Japan, langt i fra det glansbildet vi ofte får presentert – noe som har gjort ham til en outsider i den hjemlige filmindustrien. Kulda har satt seg i sjelen, taust betrakter menneskene her verdens likegyldighet mens følelsene holdes skjult. Før eller senere bryter demningen sammen og et kort øyeblikk faller maskene. Hans lange tagninger, sparsomme dialog og dramatiske indre følelsesliv krever nesten umenneskelige rolleprestasjoner fra skuespillerne. Ikke overraskende får han da også noen av Japans fineste karakterskuespillere med seg. Unntaket er The Rebirth, som var så krevende at etter et års betenkningstid trakk den første skuespillerinnen seg og den mannlige hovedrollen måtte Kobayashi selv ta. Resultatet er blitt en rystende film, nedstrippet til kjernen av Kobayashis filmspråk – hvor skuespilleren og filmen langt på vei har frigjort seg fra ordene, hvor miljø og landskap er noe mer enn vage kulisser, hvor klipp og skuespill driver den indre handling fremover, hvor form er noe langt mer enn staffasje. Krevende for tilskueren, ikke minst fordi han ikke skyr de vanskelige tema og de opprivende konfrontasjoner. I tillegg benytter han seg lite av filmatisk sminke, dvs lyssetting, kameraføring og svulstig musikkbruk, men ofte av lange tagninger, skjult følelsesliv og gjentagelser. Alt dette gjør at filmene hans ofte krever litt tid før man engasjerer seg emosjonelt, men nærmest umerkelig griper de fatt i deg og nekter å slippe taket. Ikke før lenge etter filmen er over.
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.