Cinemateket har komponert et program for andre halvdel av mai der veiene til fire ulike europeiske filmskapere møtes. Vi har lekt oss fram til et konsept der forskjellige løse (og noen mer faste) sammenkoblinger munner ut i et rikt og mangfoldig filmprogram, med ikke så rent lite sydeuropeisk sommerstemning nå som den varme årstiden begynner å nærme seg. Det er bare å henge seg på når filmtoget suser nedover mot franske og italienske breddegrader!
Hovedfokus i serien er den særdeles talentfulle italienske auteuren Alice Rohrwacher. Vi har vært så heldige å få tak i hennes nye kortfilm An Urban Allegory, som hun har laget sammen den franske gatekunstneren JR, og det er denne filmen som knytter henne sammen med franskmannen Leos Carax. Han opptrer nemlig som skuespiller i An Urban Allegory, som er en helt nydelig perle av en film der Platons hulelignelse danner bakteppet for et lite eventyr med en sjuåring i sentrum.
Alice Rohrwacher (f. 1981) spillefilmdebuterte i 2011 med Corpo Celeste. Den filmen får vi ikke med i denne omgang, men vi viser alle de tre senere spillefilmene hennes, Miraklene i Toscana (2014), Lykkelige Lazzaro (2018) og La chimera – Fortidens skatter (2023). Vi låner et sitat fra Hege Jaer, kurator ved Cinemateket i Oslo, som skrev dette om Alice Rohrwacher i en artikkel i deres program: «Filmene er konkrete, men også abstraksjoner, de kan tidvis føles som dokumentarer, men minner også om drømmer, eventyr eller parabler. I Lykkelige Lazzaro går hun et hakk lenger, ved at filmen på mange måter er en undersøkelse av hvor langt man kan strekke forestillingsevnen og samtidig beholde koblingen til virkeligheten.»
Gleden var altså stor da vi fikk sett An Urban Allegory, da vi oppdaget Leos Carax i en veldig kul rolle i filmen, og ikke minst da vi også fikk mulighet til å sette opp Carax’ nye film It’s Not Me, som i likhet med Alice Rohrwachers film også kom i 2024. Dette er et Jean-Luc Godard-inspirert filmessay på 41 minutter som vi setter opp i double bill med An Urban Allegory.
Leos Carax (f. 1960) har vært en av fransk films mest markante skikkelser i flere tiår. Han debuterte som 24-åring med et brak med Boy Meets Girl (1984), fulgte opp med Ondt blod (1986) og satte sitt preg på 90-tallet med De elskende på Pont Neuf i 1992 og Pola X i 1999. Deretter var han borte en stund, før comebacket med Holy Motors i 2012. Den filmen vi velger å vise i denne serien er imidlertid hans hittil siste spillefilm, den helt spinnville musikalen Annette fra 2021, som har Adam Driver og Marion Cotillard i hovedrollene, og manus og musikk av de eksentriske Mael-brødrene i kunstrockgruppa Sparks.
Som nevnt er An Urban Allegory en film som Alice Rohrwacher har laget sammen med JR, gatekunstneren, fotografen og grafikeren som i en årrekke har satt sitt kunstneriske preg på offentlige rom i storbyer over hele verden. I 2017 samarbeidet han tilfeldigvis (eller kanskje ikke?) med en av Alice Rohrwachers store inspirasjonskilder og forbilder, Agnès Varda. Derfor avsluttes serien med Faces Places, som JR og Varda laget sammen, og med Vardas moderne klassiker Vagabond fra 1985.
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.