Vi hyller en av våre store favorittskuespillere, selveste Charlotte Rampling, med en serie på fem filmer i juni. Charlotte Rampling fylte 80 år i februar, og hun er fortsatt både aktiv og høyst vital foran kamera. En av hennes seneste roller var i Jim Jarmusch sin nydelige episodefilm Father Mother Sister Brother, som var en av de mest populære filmene på årets Kosmorama. For de som ikke fikk den med seg på festival eller kino i vår, eller som lengter etter et gjensyn, så har vi tre visninger å by på før sommeren.
Charlotte Rampling ble født i Essex i England 5. februar 1946, men som barn og ungdom vokste hun opp både i Gibraltar, Frankrike og Spania før hun returnerte til hjemlandet sent i tenårene. Kanskje har oppveksten hennes vært medvirkende til at hun på mange måter er en mer internasjonal skuespiller enn en rent britisk. Likevel, i starten på karrieren var hun et sentralt fjes i 60-tallets «Swinging London», og det var i britiske filmer som Georgy Girl, Rotten to the Core og The Long Duel at hun gjorde sine første filmroller.
Ramplings image tok en dreining mot det mer alvorlige, mystiske og tragiske, fra og med hennes opptreden i Luchino Viscontis De fordømte (1969), og den mest kontroversielle rollen hennes er og blir som Lucia i Nattportieren (Liliana Cavani 1974), som etter tysk fangenskap under krigen møter igjen en SS-offiser hun hadde et sadomasochistisk forhold til. I Ramplings karriere er Nattportieren helt sentral. Det samme gjelder Stardust Memories (Woody Allen 1980), en film som også har vært omdiskutert, om enn mer av kunstneriske enn tematiske årsaker. Den ble hardt kritisert som et ubetydelig, innholdsløst kunstnerisk feilgrep da den kom (kort tid etter Allens to mesterverk Annie Hall og Manhattan), men har med tiden fått en langt bedre standing. Så må filmen på sitt vis «leve med» og bli sett i lys av at den er laget av en av filmverdenens minst respekterte aktører, post MeToo.
Etter sterke opptredender i enkelte gode filmer på 80-tallet, som The Verdict (1982) og Angel Heart (Alan Parker 1987) var Rampling lenge borte fra rampelyset. Hun slet lenge med depresjon og med vansker med å bearbeide tapet av søsteren Sarah, som begikk selvmord helt tilbake i 1967 i en alder av 23 år. En av de viktigste og kanskje beste filmene hennes etter at hun gjorde comeback var Swimming Pool (2003) av François Ozon, og der fikk hennes karakter navnet Sarah Morton, som en hyllest til søsteren. Charlotte Rampling har gitt Ozon mye av æren for å få henne tilbake til filmen på 2000-tallet, og regissørens to filmer Under sanden (2000) og Swimming Pool – sammen med Ozons franske kollega Laurent Cantets Vers le Sud (2005) – står som høydepunkter i hennes filmografi. Det samme gjelder Melancholia (Lars Von Trier 2011), og ikke minst 45 år av Andrew Haigh fra 2015, som ga både henne og motspiller Tom Courtenay hver deres sølvbjørn for beste skuespiller på filmfestivalen i Berlin.
Om begrepet «å eldes med stil» skal personifiseres så bør Charlotte Rampling få jobben. Forsåvidt ikke bare med stil, hun eldes med klasse, kvalitet og brodd, noe som så til de grader kommer til syne i Father Mother Sister Brother, der hennes underspilte, kalkulerte aggresjon – hennes blikk – framstår nærmest livsfarlig. Vi gratulerer Charlotte Rampling med 80-årsdagen som har vært, og med karrieren som fortsetter!
Tekst: Svein Inge Sæther
Filmer i serien:
Swimming Pool (35mm) – 03.06 kl 20.15
Stardust Memories (35mm) – 05.06 kl 18.00
45 år – 06.06 kl 15.00 / 11.06 kl 20.15
Father Mother Sister Brother – 06.06 kl 17.00 / 13.06 kl 17.15 / 18.06 kl 18.00
Nattportieren – 10.06 kl 20.00
Du må være logget inn for å legge inn en kommentar.